Det demrer at jeg nesten bare leser blogger jeg misliker for tiden. Det er liksom gøyere enn å lese noe interessant, jeg vil bare lese dritt, bade i det, smake på det overfladiske. Jeg er neppe noe bedre selv; MOCS er høyst selvsentrert. Så fuck you, nå skal jeg skrive masse om meg selv.

Da jeg og tre græli kule folk (dere vet hvem dere er, løv Nam-style 2 U), var i Oslo sist uke kjøpte jeg et par nye sko, 650 kroner på halv pris og sammensydd av mykt kalveskinn. Og det var det som var så slående; hvor mye dama i butikken snakket om dette myke skinnet, og hvorfor det var så mykt, fordi det var kalv, et dyr som ikke rakk å vokse seg sterkt før det ble høvlet ned. Det demret visst ikke for denne halvdumme deltidsansatte at det rett og slett var litt ekkelt å tenke på. Jeg, vegetarianer og så smått en dyreverner, vil jo strengt tatt ikke vite at det jeg trør føttene mine nedi er dødt dyr. Men det var visst ikke noe å legge skjul på.
Og det er jo ikke til å stikke under en stol: Det er skinn. Selv om det suger, selv om jeg fikk fryktelig dårlig samvittighet da jeg skulle finne bilde til dette innlegget.

Egoistiske observasjoner #1

1. Kjærlighet er ikke så vanskelig som jeg trodde. Det er bare det du gjør det til, og jeg ser ingen grunn til å gjøre det komplisert.

2. Det kommer ikke til å bli sommer i Stavanger i år. I fjor lå jeg i sengen sent i mai og hørte viften fra Zian Kolonial, fuglesang, Håkan Hellström og kattens poter mot gulvet, men nå hører jeg bare den tette lyden av en tungt skydekke og høst.

3. Jeg tror ikke dyrlegen som steriliserte katten gjorde en skikkelig jobb. Eller kanskje hun bare kjeder seg max.

4. Det ser ikke ut til at jeg vet hva jeg vil neste år og jeg tror jeg syns det er vanskelig.

MIN FUCKINGS HUMOR via fisefin.

Kjæresten har fått en aldri så liten sommerjobb like ved Tou Scene, gunstig plassert i forhold til mitt ydmyke hjem. Dette gjør at jeg så langt i uken har stått opp klokken 08:00 hele to ganger for å lage kaffi, mekke frokost og pliktoppfyllende sitte på andre siden av bordet mens arbeideren selv unner seg en matbit og morgensolen siger inn gjennom stuevinduene.

Jeg pleide å tro at man fikk så mye ut av dagen når man sto opp tidlig i sommerferien, men sannheten er at man ikke gjør det. Ingen andre er våkne, selv den salige Statoil-ansatte har tatt med seg partner og barn til Legoland. Så etter å ha fulgt den bedre halvdel til jobben, sagt midlertidig adjø og fått summet meg litt, trasker jeg mot den lokale banken og sjekker saldoen. Jeg tror jeg har nok penger til Oslo - Bergen - Oslo og går tilfreds videre. Men ingen planer venter. Ingen svarer på meldinger, utenom J, som er i Italia og har vært på the XX-konsert i Roma. Og det har jeg ikke lyst til å tenke på engang.

Kanskje jeg skal sykle til Kilden og kjøpe kroker til å skru i taket på rommet mitt, slik at jeg kan henge klærne mine der. Jeg testet det ut i går, plasserte en kjole på en kleshenger og tenkte på hvordan det ville blitt. Egentlig så det ut som om det sto en person midt i rommet, og det tror jeg ikke at jeg tør.

Hei, jeg er hjemme fra Hovefestivalen. Men nok om Gallows, Arcade Fire og The Drums, jeg skal nemlig for en gangs skyld skrive om mine (ikke spesielt) dyrebare klær. To entusiastiske damer fra oslonights.no kom nemlig bort til meg og ga meg en t-skjorte fra det nyoppstartede merket leash, en grålig sak verdt 700 kroner, noe som betyr at det er den dyreste t-skjorta/toppen jeg har i min besittelse. De tok så bilder av det hele og resultatet ser du over.



Samme dag kjøpte jeg en jakke fra Mokaii, denne norske hempgreia jeg eeegentlig ikke er så glad i. Men for fire hundre blanke fikk jeg jakka på bildet, og de hadde i tillegg skrevet følgende på posen jeg fikk den i: Sofie med bukseseler og leopardpannebånd (veldig kult) og som kledde jakka sykt bra! Ååå kanskje jeg skal begynne å holde av klær oftere.

Det faktum at det er sommerferie har enda ikke gått opp for meg, kanskje fordi det fortsatt er helg og at disse dagene ville vært fri skal skolens slaveri om det så var midt i april. Jeg er i grunnen ikke så glad i sommerferie, uortodoks som jeg er; høsten er mer min årstid. Ikke det jævla regnet, med bladene som svirrer rundt i vinden og gleden over å kunne gå med ullgenser og bare det, i krysningspunktet mellom september og oktober når det er akkurat passe varmt/kaldt.
Men for at høsten skal bli bra må sommeren også være det. Derfor er det græla nice at toget til Hove går om en uke og at jeg skal grille på en hytte i morgen (ulikt meg som skilsmissebarn uten hyttevaner). SOMMER JAA!

PS. jeg så mange hester og kaniner og høner og en hane i dag.

DIE ANTWOORD

Snakker om Sør-Afrika, den smått surrealistiske gruppa Die Antwoord kommer til Øya. Gammelt nytt, men jeg kan ærlig innrømme at jeg ikke hadde hørt om dem før Øya slapp navnet for fire dager siden. Men rakkern, så diggbart det er. Det var egentlig alt, takk for meg.

Er du hypokonder? Test deg selv davel!

Da jeg vasket mitt fjes i kveld etter å ha fjernet en lettere kosmetikkbeleggelse, la jeg merke til en føflekk på nesen min. Hva!, tenkte jeg; en føflekk!? Det kan bare bety én ting: KREFT. Jeg tror nemlig, helt alvorlig, at jeg er semi-hypokonder (man slenger så om seg med diagnoser i dagens psykiatri at sannelig om jeg vet, men fulltidshypokonder er jeg neppe). Min intense frykt for kroppslige plager, uønsket graviditet og død er så overveldende at mitt fortrengende sinn er en salig velsignelse. Jeg har lurt på meg selv de fleste allmennkjente sykdommer. Min nåværende frykt for føflekkreft er en gammel klassiker som kan spores helt tilbake til den gangen i sjette jeg kom hjem fra en solfyllt speidertur og hadde fått to svarte prikker på mitt høyre kinn. Det går vel over denne gangen også.

Om fotball og VM (del 2!)

Ettersom jeg ikke kom opp i muntlig eksamen, var planen å rydde rommet. (U)heldigvis er det en sebar fotballkamp om ikke så lenge (Danmark / Nederland), og jeg lader selvsagt opp med videoen over som en annen entusiast og legger romrydding på hylla enn så lenge. Men det er fortsatt flaut; mitt hikstende gisp når ballen nærmer seg mål følges som regel opp med en forbigående rødmeseanse jeg neppe blir kvitt dette VMet. Likevel vokser stadig irritasjonen over den klassiske "det er jo bare masse voksne menn som løper etter en ball": Fotball er fascinerende, tradisjonsrikt, nesten vakkert og så interessant at jeg har grepet fatt i hooliganboken Among the Thugs av Bill Buford.



Men det tar sin tid før dette forunderlige spillet sitter inne. Jeg lærte nettopp offside-regelen, men det er ikke stort mer enn det jeg egentlig forstår. Så hvorfor er det så gøy å se på? Jeg vet ikke. Kanskje jeg har svaret når VM er over.

Storhaug, min aller beste venn. Spesielt etter at jeg ble kjent med Madla.